En tidslinje som tar for seg viktige hendelser og personer i Norge i denne tidsperioden.
Created by ingridrodem on 12/10/2008
Last updated: 11/03/10 at 21:25
Kristian den tredje gjorde krav på Norges trone, og innførte straks reformasjonen i landet. Norges religion var nå luther-evangelisme.
Fredrik den første dør, og det brøt ut borgerkrig i Danmark. Den danske adelsmannen Kristian den tredje gikk seirende ut av krigen, og tre år senere innførte han reformasjonen i Danmark.
Kristian 2. ble nå konge i Danmark og Norge. Han erobret Sverige, og etter kroningsseremonien myrdet han 82 adelsmenn og prester, noe som førte til at adelen i Sverige og Danmark gjorde opprør. Kristian måtte derfor flykte til Nederland. Ettersom Norge stod utenfor denne kampen måtte de finne seg i å få dansken Fredrik 1. som ny konge.
Kong Olav den 4. dør, og kongemoren Margrete innsatte en mindreårig slektning av seg som ny konge, og overtok dermed styret av landet selv. I 1397 angrep hun Sverige og avsatte kong Albrecht. Dette førte med seg Kalmarunionen.
Kong Håkon og hans kone Margretes sønn Olav ble valgt til dansk konge, og arvet også den norske tronen dette året. Dette var starten på den lange unionstiden mellom Danmark og Norge, som varte fram til 1814.
I denne perioden varte seinmiddelalderen.
Svartedauden inntok Norge, etter at en båt fra England ankom Bergen. Dette var en byllepest, som sies å ha tatt livet av en tredjedel av Norges befolkning.
Det norske riksrådet vedtok at Magnus Eirikssons sønn, Håkon, skulle være den nye kongen i Norge.
I år 1300 var fordelinga av hvem som eide jorda som følgende: Kirken eide 40 % Adelen eide 15 % - 20 % Kongen eide 5 % - 10 % Bøndene eide resten, altså ca 30 %
Kong Håkons sønn, kong Magnus Lagabøte, utarbeidet en ny lov som gjaldt for hele Norge.
Kong Håkon Håkonsson laget en ny tronfølgelov, hvor det stod at det måtte være enekongedømme i landet, og at kongens eldste ektefødte sønn skulle arve tronen.
Endelig ble Håkon Håkonsson kronet av paven, etter 30 år som konge.
Birkebeinerkongen og baglerkongen dør begge to i det samme året, og det blir bestemt at Håkon Håkonsson skal være den nye kongen, selv om han var Sverres uekte sønnesønn. Ettersom Håkon ble enekonge for hele Norge markerte dette slutten på borgerkrigstiden.
Denne perioden regnes som storhetstiden i Norge.
Etter kong Sverres død styres landet av en birkebeinerkonge og en baglerkonge i hver sin del av landet.
Kjøpmenn fra flere nordtyske byer overtok Norges handel med utlandet. Disse kjøpmenne kaltes hanseatene.
Kjøpmenn fra flere nordtyske byer overtok Norges handel med utlandet. Disse kjøpmenne kaltes hanseatene.
Som en reaksjon mot kong Sverre danner kirken og en del andre stormenn baglerpartiet.
I år 1184 blir kong Magnus felt, og Sverre Sigurdsson tar over. Sverre klarer allikevel ikke å ta over hele landet, og styrer derfor kun deler av det. Han sitter på tronen fram til sin død i år 1202.
Snorre Sturlason var en islandsk sagaskriver, og i dag er hans nedtegnelser en av våre viktigste kilder for å kartlegge livet i Norge under vikingtiden og middelalderen.
Sverre Sigurdsson gikk i land i Norge. Han hevdet at han var en uektefødt sønn av den tidligere kongen Sigurd Munn, og han ble leder for opprørsflokken birkebeinerne.
Den aller første kongekroningen i Norge fant sted i 1163, og den som ble kronet her var Magnus Erlingsson.
Norge fikk sin egen erkebiskop med sete i Nidaros, etter oppfordring av paven. Den første erkebiskopen i Norge var Øysten Erlendsson.
Norge var preget av borgerkrig. Grunnen til dette var stort sett uenigheter om hvem som hadde retten til tittelen konge.
I denne perioden styrte Olav Kyrre landet, og grunnla blant annet Bergen. Han var en fredelig konge, som styrte landet bra.
Etter at den engelske tronen ble ledig, kjemper Harald Hardråde for å ta over England. I slaget ved Stamford Bridge tapte han mot den engelske tronkreveren Harald Godvinsson, og døde. Dette regnes vanligvis som slutten på vikingtiden.
Middelalderen varte fra 1050 til år 1349 i Norge.
Olav den helliges halvbror, Harald Sigurdsson kom til Norge, og presset Magnus til å gjøre ham til samkonge. Året etter ble han enekonge, ettersom Magnus døde. Harald fikk tilnavnet Hardråde på grunn av hans harde regime.
Etter fem år med vanskelig styre fra Danmark blir Olav Haraldssons sønn, Magnus den gode tatt til ny konge. Dette markerte avstand fra det upopulære danskeveldet.
Den danske kongen Knut den mektige driver i dette året kong Olav på flukt, og innlemmer Norge i sitt nordsjøvelde. Olav den hellige gir seg derimot ikke så lett, og vender tilbake til Norge i år 1030 i et forsøk på å ta tilbake landet. Her møter han derimot sitt endelik i slaget på Stiklestad, hvor han blir drept av sine hovedmotstandere.
I 1020-årene ble det skrevet en egen ny lovsamling som fikk navnet Kristenretten. Her ble hovedprinsippene for den nye troen nedtegnet.
Etter 15 år med styre fra Danmark kommer Olav Haraldsson til landet, og tar over kongedømmet. Han sørget for at kristendommen skulle være den eneste lovlige religionen, og han slo hardt til mot dem som ikke ville godta dette, enten i form av bøter og straff, og i verste fall døden. Han fikk etter sin død tilnavnet Olav den hellige, på grunn av at graven hans ble gravd opp ett år etter hans død, og da hadde håret og neglene hans fortsatt å vokse. Dette ble tolket som et tegn på at han var hellig. Ifølge myten skal han i dag ligge begravd under alteret i Nidarosdomen.
Etter Olav Tryggvasons død lar danskekongen trønderhøvdingene styre på vegne av ham i Norge.
Grønlendingen Leiv Eiriksson seilte til kysten av Nord-Amerika og grunnla nybyggersamfunnet Vinland på spissen av Newfoundland, i dagens Canada.
Under sin korte regjeringsperiode i Norge prøvde Olav Tryggvason å kristne landet. Han grunnla også Trondheim (den gangen Nidaros) i 997. Fem år etter at han fikk tronen ble han drept i slaget ved Svolder hvor han kjempet med svensker og dansker.
Grønland ble kolonisert fra Island, og det levde norrøne samfunn der helt fram til år 1500, da befolkningen døde ut.
Etter Harald Hårfagres død overtar sønnen hans, Håkon den gode, tronen i Norge.
Høvdingene på Island opprettet Alltinget etter mønster av det norske Gulatinget.
Rundt år 900 ble nordmennene drevet bort fra Irland, og dette ble mulig å gjøre for irene fordi de allierte seg med danskene. Det siste norske vikingriket på Irland ble allikevel ikke nedkjempet før på begynnelsen av 1000-tallet.
På slutten av 800-tallet lar kong Alfred av Wessex Ottars beretninger bli nedtegnet. Ottar var en handelsmann fra Hålogaland. I disse beretningene blir blant betegnelsen Norge brukt for første gang. Norge betyr "nordveien", og ble opprinnelig brukt som en betegnelse på sjøveien langs kysten fra Oslofjorden til Troms. I Ottars beretninger blir det også fortalt om forholdet mellom nordmenn og samer i vikingtiden. Han forteller at han hadde store inntekter fra skattlegging av samene, og nyere forskning mener at dette tyder på samarbeid.
Harald Hårfagre var den første kongen som styrte over hele Norge, ifølge Snorre. Tilnavnet Hårfagre fikk han fordi Gyda, som han ønsket å gifte seg med, sa at hun ikke ville ha han før han hadde lagt hele Norge under seg. Han valgte å ta på seg denne utfordringen, og klippet hele ikke håret før han hadde samlet hele Norge. Harald Hårfagre døde i år 940.
Nybyggere fra Vesterhavsøyene og Vestlandet begynte å slå seg ned på Island på grunn av at de ikke ønsket å underkaste seg den nye norskekongen Harald Hårfagre.
På begynnelsen av 800-tallet var det minst 20 høvdingdømmer i de delene av Norden som vi i dag kjenner som Norge. Disse 20 dømmene omfattet kystområdene fra Ranrike i sør til Malangen i nord, og i tillegg Østlandet. På denne tiden levde det antageligvis rundt 70 000 mennesker i Norge. I og med at landet var inndelt i høvdingdømmer hadde høvdingene en nokså dominerende posisjon i vikingtiden. De var av god ætt, var religiøse og militære ledere, og de hadde også stor innflytelse på tinget.
Vestlendinger som hadde slått seg ned på Shetland, Orknøyene og Færøyene tidligere, seilte nå videre sørover og ryddet gårder på Hebridene, i Nord-Skottland og på østsiden av Irskesjøen, og opprettet flere småriker i Irland.
I dag kjenner vi vikingene stort sett for deres mange plyndringstokter og ferder i seilskipene deres. De reiste rundt om i Europa og drepte, voldtok, og erobret. En fordel de hadde var at veldig mange europeiske riker på denne tiden var herjert av indre strid og oppløsning, noe som gjorde det lettere for dem å overbemanne et rike. Dette gjaldt spesielt Frankerriket, som ikke klarte å vise motstand etter Karl den stores død i 814. I starten var ikke vikingenes angrep så store og systematiserte, men fra og med midten av 800-tallet startet vikingene å overvintre på befestede støttepunkter under ferdene sine. Fra disse punktene dro de ut og plyndret, og i noen områder slo de seg ned som bønder. På 900-tallet opprettet vikingene egne riker i Irland, England og Russland.
I dette året fant angrepet på klosteret Lindisfarne i Nord-England sted.
Det var mangel på god dyrkingsjord på Vestlandet i Norge mot slutten av 700-tallet. På grunn av dette hadde ikke vestlendingene nok jord til å livnære seg, og mange seilte derfor vestover og bosatte seg på øyene Shetland og Orknøyene.
Update Sources