på slutten av 1600-tallet var om lag 80% av befolkningen sysselsatt i jordbruket. Midt på 1700-tallet hadde andelen sunket til 60% og 100 år senere på 1800-tallet var det bare rundt 20% som arbeidet i jordbruket.
Ved begynnelsen av 1700-tallet hadde Storbritannia store kolonier i andre deler av verden. Det ble importert varer fra hele verden. Indisk bomull ble veldig ettertraktet i Europa på denne tiden.
Adam Smiths teori gikk ut på at forholdet mellom tilbud og etterspørsel bestemmer prisene på varer og tjenester. Han fremhevet arbeidet som kilde til velstand en i et land og påpekte at arbeidsdeling og spesialisering er sentralt for produktiviteten. Da vil blant annet ferdigheten til hver arbeider øke. Man sparer tid når arbeidere slipper å omstille seg fra et arbeid til et annet. For at dette skulle virke, måtte det være privat eiendomsrett, økonomisk handelsfrihet og fri etableringsrett.
Arbeidsfolk levde først på den jorden de tidligere hadde eid. Etter hvert som industrialiseringen kom, begynte de å flytte ut mot byen. Siden folk ikke var bundet til å bli boende der de ble født, stod de fattige relativt frie til å flytte.
Folketallet økte blant annet på grunn av den økte matproduksjonen, men også fordi man på denne tiden fikk bukt ned en del smittsomme sykdommer.
Motsetningene mellom arbeiderne og fabrikkeierne gikk i hovedsak ut på uenigheter med tanke på fordelingen av overskuddet i fabrikkene. Arbeiderne ønsket høyere lønn. Fabrikkeierne ønsket å disponere over en stor del av overskuddet slev, enten for å investere det videre i andre virksomheter eller for å bruke det selv til andre ting.
The Enclosure Movement var en utvikling som de britiske godseierne stod bak. Den blir også kalt for innhengningsbevegelsen da godseierne gjorde om sin egen bondejord om til en større sammenhengende og inngjerdede beiteområder for husdyr og omfordelte jorden imellom eierne for å lage større åkerlapper. Istedenfor at hver bruker pløyde, sådde og høstet sine små jordstykker som lå på forskjellige steder, kunne alle stykkene slås sammen og pløyes, sås og høstes under ett.
På denne perioden var store jordeiendommer på de britiske øyene eid av godseiere. Disse eiendommene ble drevet av forpaktere og det vi kan kalle profesjonelle jordbruksarbeidere. Utover på 1699-tallet ble det omfattende nydyrkning, avkastningen økte, og produktiviteten for hver arbeider steg. Det ble drevet avl på husdyr.
Godseiere hadde erfaring med å avle hunder og hester til konkurranser og veddeløp. Denne erfaringen ble overført til husdyr som kyr og griser. Ved kontrollert avl var det mulig over tid å få frem større og mer kjøttfulle okser. Det ble etter hvert dyrket nye vekster som poteter, mais, turnips og kløver. Poteter og mais kom fra Amerika.
Disse vekstene ga god avkastning i forhold til arealet, og en kunne veksle mellom å dyrke dem på den samme jorden. Dessuten ble det foretatt jordutskiftninger. Det vil si at jordteiger og åkerlapper ble slått sammen, og at bønder og andre jordeiere byttet jordstykker seg imellom for å få større og mer sammenhengende jordeiendommer, som det da ble mindre arbeidskrevende å drive.
Update Sources
